PMS og forfattteryrket

Hva kan Premenstruelt syndrom ha å gjøre med litteratur? Ikke en dritt vil noen si. Men da kan jeg opplyse om at det er feil. PMS har alt å gjøre med litteratur.
Det starter med ømme bryster, som legen kaller det så vakkert. Som om jeg skulle ha vært i lykkelige omstendigheter og burde glede meg til det som kommer. Riktignok blir de hardere enn vanlig og kunne ha vært til forlystelse for en partner som drømmer om silikonfylte fordeler, men der stopper det. Han kan ikke røre dem. Selv må jeg forsøke å holde dem i ro ved å klemme armene inntil kroppen for at de ikke skal duve og gjøre vondt når jeg går. Stramme klær er utelukket fordi vortene er så såre at jeg foretrekker et telt som ikke berører dem i det hele tatt. Uten bh henger puppene der til utstilling for et av aldringens mange betimelige tegn.
Det neste som skjer er at tungen blir vond. Spredningen til tennene får meg til å finne fram nummeret til tannlegen i hensikt å erklære at samtlige av mine tyggeredskaper trenger rotfylling. Kjeve og hodebunn følger etter. Smertene i håret er såpass at jeg må avbestille frisørtimen min, dersom jeg har en. Så kommer senestrekk i leggene, murring i ryggen, vondt i magen og skuldrene, samt svie ved tømming av blæren. Og enda har jeg knapt begynt på denne ukens lidelser.
Marerittene er så virkelige at når jeg våkner med hjertet dunkende i halsen (noe som gir kraftig stølhet i adamseplet i løpet av uken) og tom for luft, er jeg hellig overbevist om at mannen med samuraisverdet bare har gjemt seg i skapet og venter på at jeg skal sovne igjen før han hogger meg opp i småbiter. Jeg som vanligvis har enkel tilgang til det meste av informasjon lagret i hjernen min, blir glemsk bortenfor enhver rimelighet. Ingen kan si noe til meg som jeg må huske en time etterpå, eller dagen etter. Det er da det kan oppstå logiske brister i romanen min som får det til å se ut som det er en fremmed som har vært der og skrevet inn noe for eget forgodtbefinnende. En gang glemte jeg å gå på jobb. En annen gang glemte jeg å levere en familiekrans til en begravelse. Det kunne ha hjulpet om jeg hadde notert ned alle avtaler og slikt i en syvende sans, men det er bare hvis jeg hadde husket å se i den.
Distraksjonen er det som er mest kostbart i kroner og øre. Denne månedens første PMS- parkeringsbot fikk jeg i går da jeg satte fra meg bilen fem meter fra en parkeringsautomat som spyr ut gratisbilletter bare man trykker på en grønn knapp. Den gikk jeg forbi mens jeg i undring betraktet alle de svære skiltene der det sto, HUSK BILLETT. Vel inne i kjøpesenteret, et kvarter før stengetid, fant jeg ikke igjen Carlings tidsnok, til tross for at jeg har vært der og handlet hundre ganger før. Jeg var ute i oppdrag for å kjøpe Bjørn Borg- boxere på tilbud for min svigersønn og nyervervede prins, noe som var i siste liten siden det i dag blir full pris for dem. Det vil koste meg seks hundre kroner å dekke opp deres tap i tillegg til boten på seks hundre. Totalt vil det altså bli kr. 2396,. for åtte Bjørn Borg - boksere, dersom jeg husker parkeringsbillett i dag.
Bak rattet på bilen blir jeg farlig og burde vært innesperret for kjøring i påvirket tilstand, bortsett fra at jeg ikke er påvirket av noe som helst av ytre stimuli inntatt via munn, rektum eller intravenøst. Før mitt famøse besøk i kjøpesenteret skulle jeg hente min datters lille tulle i barnehagen, noe min datter selvfølgelig måtte ringe og minne meg på tyve minutter før de stengte. Ikke før jeg var på Furuset oppdaget jeg at jeg var på vei i feil retning. Da hadde jeg ti minutter på meg og trødde gassen i bånn mens jeg kjørte slalåm mellom kollektivfeltet og veien som er for oss vanlige, dødelige. Selvsagt frådet jeg rundt kjeften og viste fingeren til alle som våget å kjøre saktere enn hundreogtjue. En idiot fant ut at han skulle bytte felt akkurat der jeg kom, noe som resulterte i at ABS- bremsene mine hørtes ut og føltes som et jordskjelv av kraften jeg måtte bruke på pedalen for å hindre at det smalt.
Vel framme i barnehagen begynte jeg å gråte fordi tulla vår var den siste av barna som var igjen der hun satt ved bordet og tegnet til bestemor. Det lille ansiktet som eksploderte i stråleglans da hun fikk se meg, gjorde at jeg måtte kvele et hulk som ville ha hørtes ut som om jeg befant meg i ytterste nød hvis jeg hadde sluppet det ut. Da jeg skulle kle på henne fant jeg ikke skoene hennes og endte med at jeg måtte bære henne ut i sokkelesten.
Nå er det duket for den månedlige depresjonen. Jeg gråter til og med når jeg ser på vaktmesteren i Trond Viggo Torgersens skikkelse. At jeg er forfatter og selger godt, forvandler seg elegant til en illusjon om at jeg har hatt en god periode i livet der jeg faktisk kunne å skrive på en nogenlunde bra måte, men at den nå er over. Siden jeg bare er halvveis i et romanprosjekt som vil ta meg seks år totalt, føles det som en katastrofe som får meg til å gå på nettet og forsikre meg om at det er ledige billetter til Brasil der jeg har en leilighet jeg skal gjemme meg i når forlaget saksøker meg for kontraktsbrudd.
Jeg kunne ha brukt disse dagene til å skrive det jeg kaller gråtescener hvis det ikke hadde vært for at jeg griner så kraftig selv at brillene mine blir våte og umulige å se gjennom. Da velger jeg heller å drepe noen, (som jeg forestiller meg er en av de idiotene som våger å kjøre saktere enn hundreogtjue) men det er bare det at det ikke er så ofte jeg foretar myrderier i romanen min. Å skrive slike scener for så å sette dem inn igjen i sammenhengen senere, fungerer ikke så godt for et serieromanprosjekt på en millon sekshundre og åttitusen ord. Det er så mye som forandrer seg underveis at et slikt arbeid kan vise seg å være bortkastet. Den slags luksus har man ikke råd til når man skal skrive flere bøker i året. Dessuten vil bortkastet arbeid øke aggresjonen ytterligere, noe som kan bli så truende at jeg må legges i remmer.
Det er bare én ting å gjøre. Jeg holder meg så mye for meg selv som mulig. Eller er det at mine kjære finner det klokest å holde seg unna i den utstrekning de kan? Det er i alle fall ingen andre enn meg her fra morgen til kveld. Jeg venter. Av og til skjer det et par dager tidligere. Da er lykken stor. Andre ganger går det to dager ekstra, noe som kan få meg til å lengte desperat etter dop igjen. Men når det skjer er det som om tusen strålende soler skjærer gjennom tåken og åpenbarer livets vidunder i et enkelt maleri. Ja da, jeg er klar over at jeg rir i solnedgangen på den store klisjéhesten. Det er også en PMS sak. Klisjéer er nemlig vakre og høyst betydningsfulle for litteraturen hver gang jeg har grått ferdig, eller rast fra meg i trafikken. Da elsker jeg alt og alle i femten minutter.
Når jeg gråter for absolutt ingenting er det nøyaktig åtte timer igjen til det store underet. Da er søvnen uten alle marerittene god å ha. Jeg våkner ikke med en samuraikriger i skapet, men med kramper i livmoren der den endelig gir slipp på eggene som aldri ble til barn. Smerten fjernes enkelt med en paralgin forte, og så er jeg i gang med skrivingen igjen. Spørsmålet jeg alltid har stilt meg er: Når er jeg meg selv? Denne uken, eller de tre andre ukene? Og burde jeg i det hele tatt vært forfatter?

Champs Elysee

Champs Elysees

Der hviler en ukjent mann
under porten bygget i betong
triumfen skinner av forelska par
som speiler seg i julepynten på bladløse trær
mens de ler til pariserhjulet

snøfillene smelter i åpne armer
og utstrakte tunger
i tiggernes nakker og svarte paraplyer

Seierherrenes handlemekka
skapt for bedraget om frihet og lykke
magneten for fattig og rik
holdt borte fra kjennskap til smerten
som treffer
når lysa slukkes og bakken forsvinner

Rennesteinens tid er over
ingen bruker den mer
ikke skyttergravene heller

Han ligger taus under asfalten
og lesses ned med blomster
venter trofast på krigen
som kommer igjen og igjen